Kleine kids

Den siste tida har jeg innsett at jeg ikke er inne i slangen de unge bruker nå til dags. Det er jeg forsåvidt glad for. Jeg hadde egentlig trodd at jeg ikke helt hadde mistet kontakten med ungdommens språk, men jo, det har jeg nok, og det er slett ikke det verste som kan skje. Når jeg tok Aftenpostens språktest her om dagen fikk jeg opplyst at jeg har en språklig alder på ... hva var det nå, 74 år? Bare fordi jeg ikke er så tett i nøtta at jeg tror at det heter et hamster. >:-(

Men i alle fall. Jeg har skjønt at jeg ikke vet hvordan ungdommen snakker, og denne innsikten har jeg oppnådd gjennom massemedia. Til og med Dagbladet har altså fortsatt sin misjon. Som alle gamle avfeldige knarker som ikke forstår verden rundt seg lenger irriterer også jeg meg over hvordan disse unge jyplingene maltrakterer språket vårt. Det er spesielt to ord som irriterer meg i ekstrem grad og som jeg nå bare må beklage meg over.

Det ene er adjektivet kleint, som tydeligvis er det helt store dilleordet for tiden, av en eller annen ubegripelig grunn. Det må være svært mye brukt - alle unge kvasikjendiser, fra Trekanttullinger til jockeyer som har sett døden i hvitøyet, og en lang rekke helt ukjente brødhuer, blir sitert på dette ordet. Da kan jeg knapt forestille meg hvor ofte de bruker det i dagligtalen, hvis de er villige til å la seg forevige i landets største aviser med så idiotiske utsagn. Hvor kommer dette fra? Dansk? Tysk? Det virker ikke særlig kebabnorsk. Men det er i hvert fall utrolig irriterende.

Dog ikke på langt nær så irriterende som det faktum at nordmenn nå tydeligvis har begynt å bruke ordet kids når de mener barn eller unger. Dette begynte vel som noe hipsterironisk, at de som var hakket eldre skulle virke underholdende nedlatende mot generasjonene under seg ved å kalle dem for kidsa. Men nå har det altså gått over i mainstream, dessverre, og det ser ut til å brukes som om det var et virkelig ord, et normalt ord. Og ikke bare av ungdommen heller - folk som hevder seg å være småbarnsforeldre bruker det. Jeg er far til to kids, for eksempel. Hæ? Er du en geitebukk, eller hva er det du innbiller deg at du sier?

På tross av at det norske språket er langt fra fattig sliter jeg med å uttrykke hvor enormt irriterende jeg synes dette ordet og bruken av det er. Språket vårt er ikke fattig, men om det noen gang blir det, så kommer det til å være på grunn av disse personene som bruker slike ord. Er du en av dem? Du skulle faen meg hatt deg en på trynet.